Elise og naturen

Elise hadde et forhold til naturen som vi kan si er et forhold fra før arvesynden. Alt det hun så, hjalp henne til å søke og beundre Skaperen. "Fra jorden til Gud", slik er en av titlene av Elises diktsamling, en tittel bestemt av henne selv. Denne tittelen er et sammendrag av det hun alltid har ønsket: å komme frem til Skaperen ved hjelp av de skapningene han har gjort.

Elise overskrider dagens søken etter økologi og natur-beskyttelse. Elises sjel inneholder dette, men går enda lengre opp og frem. Ikke et dyr, blomst eller landskap unnslapp Elises åndelige måte å lese og forstå dem på. Hun som tilbrakte hele sitt liv på landet og beundret der den uendelige Vakkerhet. Slik vokste Elises sjel seg større og større.

Et dikt hjelper oss til å se hvordan naturen var utgangspunktet for henne i retning av det åndelige:

"Voldsom, aprilvinden gjør seg slem
Når der blåser vilt på skyene.
Plutselig, i midten av gresset,
For å trosse vinden, stiger en sang.

Hør! Reis hodet opp,
Uoppmerksomme og trøtte bonde,
Når en lerke stiger opp,
Kan vi gå med bøyd hode?

Det er sant at våre daglige gjøremål
Tvinger oss til å bøye hode mot bakken.
La oss i hvert fall heve vår sjel høyt opp
Slik som en fugl som tar til vingene.

Den stolte rytmen av din sang
Er for oss et kall.
Vårt hjerte stiger sammen med deg
Og streber, vibrerer, mot himmelen!

La oss synge for å få mot,
For Gud er alltid til stede.
Han som hjelper lerken i stormen,
Han kommer til å bære oss.

Hvis vår sjel ofte lar seg ta
Av den materielle verden,
Du lerke, ung og full av spenst, 
Vis vår sjel himmelen!"

Diktet "Lerkens sang"