Sykdom

Sykdom var en uadskillelig del av Elises liv. I friminuttene, på skolen i Mailly-le-Château, var hun hele tiden sammen med en annen syk jente. De ble venner for livet. 

Elise led av tunge astmatiske pustevansker, som gjennom årene gjorde at hun måtte opereres flere ganger. Alt det hun gjennomgikk brukte Elise utrolig nok som vei mot frelsen og det evige liv.

Da Elise var 32 år sier hun i et av brevene til pastor Générat:

"Jeg har fortalt deg at jeg overga meg til Ham (Gud) da jeg var elleve år gammel. Jeg godtok å være syk hele mitt liv, og derfor å gi avkall på å gifte meg. Du må innrømme at det ser ut som om Han har godtatt dette barnets offergave."

De siste barna som Elise underviste i katekisme, husker at hun regelmessig ble helt blå i ansiktet. Da ble hun pent nødt til å ta en pause i undervisningen. Barna trodde hun ville komme til å dø foran dem. Heldigvis, etter en kort stund fikk Elise tilbake sin pust, og – det de ventet på – hennes vanlige vakre smil. 

Til sin store skuffelse måtte hun tre år før hun døde legge ned alt arbeid i sognet. Etter å ha anvendt samtidens medisinske muligheter, greide ikke legene å hjelpe hennes stadig mer utslitte hjerte. 

Elise skrev til en venninne allerede i 1958:
"Når det gjelder meg, så håper jeg av hele mitt hjerte at mine lidelser kommer til å hjelpe dem som jeg elsker. Og at mitt liv, menneskelig talt fullstendig unyttig, hjelper dem til å lykkes med deres. Slik vil mitt liv lykkes åndelig."