Årsdagen for Elise 2019
Programmet var det samme som i fjor. Vi startet med den Hellige Messe, etterfulgt av informasjon om Elises saligkåringsprosess, bønn på kirkegården og et felles måltid. Etter å ha bitt forklart hvor langt saligkåringsprosessen har kommet hadde vi gleden av å høre et nytt argument for Elises saligkåring. Dette argumentet handlet om bønnens plass i Elises liv og tanke.
Elise elsket å be. Ikke bare når det gjaldt å si forskjellige bønner hun spesielt likte. Bønn var for henne også et vennskapsforhold til Gud hvor hun kunne snakke om alt. I bønnen la hun sine dypeste tanker og ønsker i Guds hender. Hun ga også uttrykk for sin bønn gjennom de bønnene hun selv skrev. De vitner om en dyp og glederik fromhet.
Elise så også på naturen som en bønn. Ikke bare var naturen for henne en bønn i seg selv, den var også noe som inviterer mennesket til bønn. I naturen kan mennesket oppdage mange åndelige lover når det gjelder hva som er vakkert, hva trofasthet er og om kampen for det gode i sitt hjerte.
Det var fint å kunne utdype Elises ord når det gjaldt et så viktig argument for hennes saligkåring som bønnen.