Historien om gjenoppdagelsen
Fra Elises skjulte liv til åpningen av saken følger denne siden et minne som gradvis er blitt gjenfunnet.
“Gleden kom inn i mitt liv. Jeg var liten den gangen! Hadde jeg lett deb etter eller fulgt etter den? Den tok meg, og sllik gikk det!”
“Jeg viet meg til Herren i en alder av elleve, og aksepterte at jeg var syk hele livet, og derfor ikke å gifte meg.”
“Tidligere trodde jeg at jeg ville være desperat hvis jeg ikke lenger kunne tegne, synge, komponere dikt…”
“Du har ikke glemt dagen du ankom Mailly, det er jeg er sikker på… Far, fra den dagen av plasserte jeg sjelen min i din.”
“Og likevel, selv atskilt, finner jeg meg selv så glad for å kunne stole på din kjærlighet, og å tenke på deg som min eneste «ekte» lillesøster.”
“Vet du hva som var min første bekymring, da jeg skjønte at jeg var immobilisert i lang tid? Mine små.”
“Siden en måned har ting vært bedre, fordi presten i Châtel har kommet… Når presten sier noe, er nå alt sagt.”
“Vil du tenke på dette, pater, og be for meg?”
”Han vil hjelpe meg, han dominikaner, til å bli dominikanerinne, men jeg forblir Élise; la oss si at han legger til noen farger på lerretet.”
“Her soknet kommer til liv igjen fordi vi har den store nåde å ha en prest - virkelig «prest»: det sier alt, og du vet hva jeg mener med det…”
“Da jeg ble medlem, ønsket jeg at den Hellige Jomfru skulle tvinge hånden min, på en måte, slik at jeg kunne være sikker på at jeg ikke tok feil.”
“Jeg tror jeg er i en tilstand av overgivelse og gave av meg selv.”
“Vi mistenker storheten til denne sjelen.”
“På sin Herres skole lærte hun å elske og spre glede.”
“Om noen tid (noen år kanskje) tror jeg at vi vil gi ut en brosjyre «En helgen blant oss»!”
“Du må lese diktene; det er viktig ! Élise var en helgen. Jeg kjente henne.”
“Mitt motto siden jeg var 13 år (tror jeg): smile til alt og alle, av kjærlighet til Jesus.”
En usynlig hånd vil aldri slutte å veilede forskningen, og gi svar.
“Jeg er sikker på at mine lidelser vil være til nytte for mine kjære små søstre; innerst inne, så lenge jeg ikke hadde lidd gjennom dem, kunne jeg skryte av at jeg virkelig elsket dem?”
“Selv om Élise ofte var fraværende, forble hun den beste av klassen. Hun ble aldri sint.”
Det gamle omdømmet for presteskapet fra presteskapet dukker opp igjen, 46 år senere.
“I anledning begravelsesmessen for frøken Élise Bisschop (38) siterte en prest som lenge hadde kjent henne, brev skrevet av henne.”
Man lager en film med lesing av Elises tekster.
Man foreslår at han skriver en artikkel om Élise; den kommer ut i slutten av juli.
Han ankommer noen dager senere. Han bringer det beste bildet av Elise. Man endrer omslaget til den nye utgaven av samlingen.
“Jeg gikk med fadderinnen min til kirken for å forberede kirken til søndag morgenmesse, laget av far André Générat, prest i Mailly.”
“Jeg oppdaget tilfeldig på internett forskningen du gjør på Elise Bisschop. Hun var en god venninne av min mor. De skrev til hverandre mye da hun forlot Mailly etter ekteskapet.”
Mgr. Hervé Giraud ber om en rapport “om hva dere har gjort.”
Biskopen ber om en ny rapport, denne gangen om “Elises rykte for hellighet.”
Forbløffelse, blandet med takknemlighet, er i alle.
Fader Bochin hadde beholdt Elises pilgrimsmedaljong som den eneste kopien i arkivene.
“Du bør nå ta gå til Kommunion ved hver Messe, spesielt hvis du ikke kan gå til Messe hver søndag: det er så mye styrke i den!”
“Mens jeg forteller meg at hun nå er lykkelig, at hun ikke lenger har det vondt… Det er likevel sant at det er veldig vanskelig! Jeg er så langt fra verdig henne!”
“Jeg overlater til deres bønnen (slik jeg overlater dere til hennes bønn!) Elise Bisschop, en av våre pasienter i Pilegrimsreisen 1962.”
“Jeg ville være så glad hvis mitt fravær ga noen ideen om å erstatte meg. Kanskje det var dette som var nødvendig; i utgangspunktet, så lenge jeg er her, vil ingen møte opp.”