Élise Bisschop ble født i 1925, 200 km sør for Paris, i avdelingen Yonne; hun vil tilbringe hele livet der.

“Gleden kom inn i mitt liv. Jeg var liten den gangen! Hadde jeg lett deb etter eller fulgt etter den? Den tok meg, og sllik gikk det!”

Élise har vært syk siden barndommen. En bronkial sykdom fortsatte henne gjennom hele livet, med mange sykehusinnleggelser.

“Jeg viet meg til Herren i en alder av elleve, og aksepterte at jeg var syk hele livet, og derfor ikke å gifte meg.”

Fra 13 år skrev Élise dikt og sanger. De viser hennes tro, hennes glede og hennes åndelige syn på skapelsen.

“Tidligere trodde jeg at jeg ville være desperat hvis jeg ikke lenger kunne tegne, synge, komponere dikt…”

Da Élise var 16, ble pastor André Générat sogneprest i Mailly-le-Château. Élise gir ham total tillit.

“Du har ikke glemt dagen du ankom Mailly, det er jeg er sikker på… Far, fra den dagen av plasserte jeg sjelen min i din.”

Elises beste venn heter Victoria. Hun kommer fra en familie av spanske innvandrere, og Élise fører henne til å leve i troen.

“Og likevel, selv atskilt, finner jeg meg selv så glad for å kunne stole på din kjærlighet, og å tenke på deg som min eneste «ekte» lillesøster.”

Fra 20 år, etter krigen, begynte Élise å undervise i katekisme. Hun tok allerede av jentegruppen med noen venninner.

“Vet du hva som var min første bekymring, da jeg skjønte at jeg var immobilisert i lang tid? Mine små.”

Da pastor Générat ble utnevnt til Saint-Florentin i 1957, kom pastor Pierre Van Ede de Châtel-Censoir for å hjelpe sognet i vanskeligheter.

“Siden en måned har ting vært bedre, fordi presten i Châtel har kommet… Når presten sier noe, er nå alt sagt.”

Élise starter en viktig brevveksling med pastor André Générat. Hun gir ham nyheter og ber ham om råd om hans åndelige liv.

“Vil du tenke på dette, pater, og be for meg?”

Dominikanske søstre støtter kateketene til Mailly-le-Château. Élise blir kjent med far Jourdain Bochin, Dominikaner fra Dijon.

”Han vil hjelpe meg, han dominikaner, til å bli dominikanerinne, men jeg forblir Élise; la oss si at han legger til noen farger på lerretet.”

I 1959 ble far Marcel Girard endelig utnevnt til den nye sognepresten. Élise liker ham mye.

“Her soknet kommer til liv igjen fordi vi har den store nåde å ha en prest - virkelig «prest»: det sier alt, og du vet hva jeg mener med det…”

Forslaget fra en av søstrene om å bli et dominikansk tertiær fikk terreng. Élise avla sine løfter under pilegrimsreisen til Lourdes i 1962.

“Da jeg ble medlem, ønsket jeg at den Hellige Jomfru skulle tvinge hånden min, på en måte, slik at jeg kunne være sikker på at jeg ikke tok feil.”

Etter en siste helsekrise døde Élise på det gamle Auxerre sykehuset 9. april 1964. Hun var 38 år gammel.

“Jeg tror jeg er i en tilstand av overgivelse og gave av meg selv.”

Pastor Girard ba pastor Générat komme og feire Elises begravelse 13. april. Pastor Générat siterer mottatte brev. Pastor Van Ede setter prekenen i menighetsavisen med tittelen “En helgen blant oss”.

“Vi mistenker storheten til denne sjelen.”

Pstor Bochin hadde manuskriptsamlingen av de poetiske og musikalske komposisjonene til Élise; han forbereder kopier og distribuerer dem under tittelen “Dikt og sanger”. Han legger til et forord rik på informasjon.

“På sin Herres skole lærte hun å elske og spre glede.”

Pastor Girard skriver et brev til en av Elises venninner hvor han kunngjør hennes død. Han er sannsynligvis kilden til tittelen på Châtels artikkel.

“Om noen tid (noen år kanskje) tror jeg at vi vil gi ut en brosjyre «En helgen blant oss»!”

Etter disse glødende vitnesbyrdene vil Elises historie ligge i dvale i 42 år. I 2006 forteller en dame minnet om hennes venninne Élise til pater Dominique-Marie Mørstad, kapellan.

“Du må lese diktene; det er viktig ! Élise var en helgen. Jeg kjente henne.”

I forordet rapporterer far Bochin om noe lite kjent: Elises motto. Da hun kom inn i den dominikanske familien, måtte hun presentere seg.

“Mitt motto siden jeg var 13 år (tror jeg): smile til alt og alle, av kjærlighet til Jesus.”

Legitime spørsmål dukker opp: Elise, levde hun i henhold til diktene sine? Hvorfor er de ikke bedre kjent og verdsatt?

En usynlig hånd vil aldri slutte å veilede forskningen, og gi svar.

August 2007 vises ni av Elises brev og et tiende, skrevet av pastor Marcel Girard, til kapellanen i sognet.

“Jeg er sikker på at mine lidelser vil være til nytte for mine kjære små søstre; innerst inne, så lenge jeg ikke hadde lidd gjennom dem, kunne jeg skryte av at jeg virkelig elsket dem?”

Élise hadde et sterkt vennskap med Victoria og Gilberte. Vi finner Gilberte i Auxerre i juni 2008. Hun har fotografier.

“Selv om Élise ofte var fraværende, forble hun den beste av klassen. Hun ble aldri sint.”

Juni 2010 brakte en yngre venn, Marcelle, etter å ha lært om interessen for Élise, artikkelen fra Châtel-Censoir til presten. hun hadde tatt stor vare på den.

Det gamle omdømmet for presteskapet fra presteskapet dukker opp igjen, 46 år senere.

Man oppdager en del av korrespondansen mellom Élise og pastor Générat; imidlertid anses resten å være uopprettelig tapt.

“I anledning begravelsesmessen for frøken Élise Bisschop (38) siterte en prest som lenge hadde kjent henne, brev skrevet av henne.”

2012. Presteskapet til Mailly-le-Château bestemte seg for å feire 50-årsjubileet for Elises død med en menighetsdag i 2014.

Man lager en film med lesing av Elises tekster.

I 2014 ble menighetslivet levendegjort av Elises feiring og også restaureringen av et krusifiks i Trucy-sur-Yonne. En reporter fra Republikaneren Yonne dekker arrangementet.

Man foreslår at han skriver en artikkel om Élise; den kommer ut i slutten av juli.

To dager senere kom ringer en person av Élises familie. I motsetning til de andre medlemmene av Élise-familien bor han i Yonne.

Han ankommer noen dager senere. Han bringer det beste bildet av Elise. Man endrer omslaget til den nye utgaven av samlingen.

Tre uker senere kontaktet en faddder-datter av Elise som bor i Saint-Florentin soknet per brev. Hun hadde blitt overrasket over å lese artikkelen om sin fadderinne.

“Jeg gikk med fadderinnen min til kirken for å forberede kirken til søndag morgenmesse, laget av far André Générat, prest i Mailly.”

En måned senere oppdaget en datter av Victoria også Yonne Republican-artikkelen.

“Jeg oppdaget tilfeldig på internett forskningen du gjør på Elise Bisschop. Hun var en god venninne av min mor. De skrev til hverandre mye da hun forlot Mailly etter ekteskapet.”

Juni 2015 kommer den nye bispen i bispedømmet for å besøke prestene i Mailly. På slutten av lunsj forteller man han Elise Bisschops oppbyggelige liv.

Mgr. Hervé Giraud ber om en rapport “om hva dere har gjort.”

I september bestemmer monseigneur Hervé Giraud seg for å åpne Élises saligkåringsprossessen. Gleden i menigheten er enorm.

Biskopen ber om en ny rapport, denne gangen om “Elises rykte for hellighet.”

Juni 2016, mens menigheten var på pilegrimsreise i Norge, fant biskopens egen sekretær i en pappeske ved bispedømmet brevene fra Elise til pastor Générat.

Forbløffelse, blandet med takknemlighet, er i alle.

I august, etter første mislykkede søk blant dominikanerne, ble medaljongen fra pilegrimsreisen 1962 oppdaget i en boks i Besançon.

Fader Bochin hadde beholdt Elises pilgrimsmedaljong som den eneste kopien i arkivene.

Juni 2017, under avhøringen av fire vitner til Elise, kommer en av dem med 23 andre brev fra Elise, skrevet til søsteren hennes, Monique.

“Du bør nå ta gå til Kommunion ved hver Messe, spesielt hvis du ikke kan gå til Messe hver søndag: det er så mye styrke i den!”

I september, etter Victorias død, fant datteren også mange brev fra Marie Bisschop, Elises mor. Ikke til å tro.

“Mens jeg forteller meg at hun nå er lykkelig, at hun ikke lenger har det vondt… Det er likevel sant at det er veldig vanskelig! Jeg er så langt fra verdig henne!”

Desember 2018 kommer et dokument fra april 1964 fra Father Bochin fram. Han nevner Elises død.

“Jeg overlater til deres bønnen (slik jeg overlater dere til hennes bønn!) Elise Bisschop, en av våre pasienter i Pilegrimsreisen 1962.”

Oktober 2020 har vi nå 123 brev fra Elise i tillegg til mange andre vitnesbyrd.

“Jeg ville være så glad hvis mitt fravær ga noen ideen om å erstatte meg. Kanskje det var dette som var nødvendig; i utgangspunktet, så lenge jeg er her, vil ingen møte opp.”