Legdominikanerinne

« Smile til alt og alle av kjærlighet til Jesus »

Hjem > Elises liv > Hennes liv > Legdominikanerinne

Sognet var uten prest i årene 1958-1960. Dominikanske misjonssøstre, som holdt til tretti kilometer unna i landsbyen Island, tilbød sin hjelp til katekesen. Elise ble god venninne med en av søstrene som var på hennes alder, Søster Solange.

Vennskapet ble utgangspunkt for et viktig valg i Elises liv : Å binde seg til Gud gjennom kirkerettslig bindende løfter.

Hun forteller:

Hun har lånt meg en liten bok som forteller historien om en ung syk dame, engasjert i ungdomsarbeid, og ... legdominikanerinne. Blandingen av disse to tingene slo meg veldig. Å være leg-dominikanerinne hørtes veldig gammeldags ut, og umulig å leve i dagens samfunn. På toppen av det hele følte jeg meg fjern fra denne halve løsningen, legdominikanerinne. Jeg sa til meg selv: “Enten så er man dominikanersøster eller så er man legkvinne.”

Litt etter litt så følte jeg meg likevel kallet til å følge hennes eksempel, hun som var ung, engasjert med ungdommer, moderne. Jeg følte meg kallet til å følge henne med én gang, jeg som ellers er ganske nøktern, og gjerne tenker meg om to ganger, i det minste å reflektere over spørsmålet. Jeg har snakket med Søster Solange som har gitt meg flere skrifter, av fransiskanere og, selvfølgelig, av dominikanere.

Det ender med at Elise ber om å bli legdominikanerinne. Hun blir medlem av et broderskap for syke, Broderskapet av vår Frue av Rosenkransen. 

Det er slik Elise lærte dominikanerpresten Pater Jourdain Bochin å kjenne, åndelig veileder for broderskapet.

Elise var veldig glad for dette båndet og fortalte til pastor Générat:

Jeg sender deg de tre første tingene jeg har skrevet, hvis du kunne tenke deg å lese dem. De andre har skrevet sine meninger om dem. Rundbrevet “Duen” bruker to måneder på å sendes rundt. Vi kaller det “due”, fordi duen flyr frem og tilbake. Tegningene og den røde teksten er av Pater Bochin. Hver gang er det et emne som blir diskutert, og jeg synes det er veldig interessant. Det som de andre har gjort, er veldig bra.

Elise gir til slutt hele sin diktsamling til Pater Bochin. Etter Elises død lager han raskt en første privat utgave, som ble delt ut blant de syke. En bunke ble også gitt til sognet i Mailly-le-Château hvor Elises venninner fikk hver sin kopi.

Pater Bochin skrev en kort, rikholdig, innledning til diktene som er en viktig kilde for å forstå Elises liv.

For å lese forrige artikkel klikk her.

For å lese den neste artikkelen, klikk her.