Et sammendrag av Elises liv

**Elise Bisschop** er en fransk kvinne som **døde i 1964 i en alder av 38 år**. Hun bodde hovedsakelig i landsbyen **Mailly-le-Château** i fylket Yonne, som tilsvarer bispedømmet **Sens & Auxerre**. Siden 2015 har det vært på gang en **saligkåringssak**. Den ble offisielt åpnet i **2017**. **René og Marie Bisschop** bodde først i Paris der de møttes. Faren deltok i den store krigen, som han forlot såret på livet på grunn av sennepsgass og de vanskelige forholdene på fronten. Etter krigen, på 1920-tallet, ønsket Bisschops å gjenoppbygge et familieliv som også var gunstig for helsen. De valgte å bosette seg i Yonne hvor de bodde takket være familiens rente-penger. Først landet husstanden i Mailly-le-Château, men de kjøpte raskt gården kalt _Eaux bues_ (også kalt _Saint Hubert-gården_) som ligger i nabolandsbyen **Trucy-sur-Yonne**. Élise ankom **31. mai 1925**, på første pinsedag. Omgitt av **foreldrenes dype tro** og en **strålende natur**, var sjelen til den lille jenta et sted hvor det dannet seg en **syntese mellom tro og natur**: hvert blikk som Elise kastet på plantene, landskapet og på dyrene ble forvandlet til krystallklar og absolutt kjærlighet til Skaperen. I et av diktene, som hun begynte å skrive i en alder av 13, avslører Élise en nåde mottatt i en veldig ung alder og som hun var godt klar over: **gleden**. En lysende og kommunikativ glede som vil være det karakteristiske preget hennes gjennom hele livet. To år senere fikk hun sin eneste bror, Pierre. Etter å ha jobbet mye for utvidelsen av gården, valgte Bisschops **rundt 1935** igjen å bosette seg i landsbyen Mailly-le-Château. Élise hadde gått på Mailly-le-Château-skolen i årevis allerede. Det er nettopp i denne valgte landsbyen at Élises **smil** vil bli inngravert så dypt i hjerter og minner at det vil dukke opp 43 år etter hennes død for å nå frem til en sak til saligkåring. Etter hvert som luftveissykdommene ble synlig for alle, vant Élise innbyggerens tillit med sitt modige og urokkelige smil. Til tross for **operasjoner og gjentatte sykehusbesøk**, forbedret hennes helse imidlertid ikke. Élise måtte være innendørs i frikvarterene når det var vinter og kunne ikke løpe. Hun kunne heller ikke fortsette å studere, selv om hun var den beste i klassen. Og likevel var hennes **kristne liv forbilledlig** for alle å se, spesielt for hennes etterfølgende prester. Som tjue-åring ble Élise invitert av sin sogneprest, pastor André Générat, til å undervise i katekisme til de minste barna. Élise satte hele sin sjel og all sin styrke i det, så mye som hun hadde. Hun gjorde sitt beste for å vise barna Herrens vei, den som gav henne gleden. I **1951 døde hennes kjære far** som hadde gitt mye glede til landsbyen og omgivelsene med sine **kunstneriske malerier**. På slutten av det samme tiåret kom Elise i kontakt med de _Dominikanske Misjonssøstrene på Landsbygda_ og ble venner med en søster på hennes alder. Denne søsteren gjorde Elise kjent med dominikanernes leg-brødre, som tilhørte dominikanernes tredje orden. I starten nølende begynte likevel Elise å bli vant til ideen og lyktes i å få tillatelse også fra moren, som hele tiden fulgte med datterens helse. Elise avla sine løfter som dominikansk **tertiær i Lourdes i oktober 1962** under den årlige pilegrimsreisen organisert av dominikanerne. De siste årene av Elises liv ble en **kors-vei**. Kroppen hennes mistet mer og mer kampen mot sykdommene. Selv et opphold på et sykehus i Paris, som er spesialist i luftveiene, lyktes ikke med å endre den dramatiske situasjonen. Elises mor var på sin side hjerte-syk; hvem ville være den første til å forlate jorden? Kjærligheten som Elise alltid hadde hatt i april måned, med sin mystikk om lidenskap og oppstandelse, ble et offer fra dag til dag. Élise ble lagt inn på sykehus igjen i mars **1964** fordi legen i Mailly ikke lenger visste hva de skulle gjøre for å hjelpe henne. Moren kom for å besøke henne regelmessig i Auxerre. På dagen for hennes død, torsdag etter påskeoktaven, den **9. april**, ba Élise moren om ikke å forlate henne fordi _jeg drar denne kvelden_. Klokken kvart på seks på ettermiddagen døde Élise i morens armer etter to timers kvaler. En dyp fred, blandet med bevisstheten om _ikke å være min datter verdig_, fylte morens lidende hjertet. Den 13. april, fire dager senere, feiret flere prester som hadde kjent Élise begravelsen hennes. Prekenen, holdt av Élises skrifte-far, besto av å sitere **flere setninger hentet fra brevene** som Elise hadde skrevet til ham. Måneden etter kom prekenen på forsiden av nabosognets (Châtel-Censoir) sogneblad, med tittelen _En helgen av oss_. I **2006** snakket tidligere venn av Élise om henne til den nye kapellanen. I **2010** dukket artikkelen om begravelsen opp igjen og de **håndskrevne brevene ble funnet i 2016 i bispegården**, ett år etter beslutningen om å åpne saligkåringsprosessen. Saken ble offisielt åpnet **1. mai 2017**. Elises Dominikanerpater, **pater Bochin**, skrev i mai 1964: >På Herrens skole lærte hun å elske og spre glede. Uten tvil er dette hemmeligheten bak hennes innflytelse. Elises tekster og eksempel lyser igjen på de små barns sti og viser dem Herrens vei. >For å lese neste artikkel klikk [her](https://elisebisschop.fr/no/childhood).