Et sammendrag av Elises liv

« Smile til alt og alle av kjærlighet til Jesus »

Hjem > Elises liv > Hennes liv > Sammendrag

Elise Bisschop er en fransk kvinne som døde i 1964 i en alder av 38 år. Hun bodde hovedsakelig i landsbyen Mailly-le-Château i fylket Yonne, som tilsvarer bispedømmet Sens & Auxerre. Siden 2015 har det vært på gang en saligkåringssak. Den ble offisielt åpnet i 2017.

René og Marie Bisschop bodde først i Paris der de møttes. Faren deltok i den store krigen, som han forlot såret på livet på grunn av sennepsgass og de vanskelige forholdene på fronten. Etter krigen, på 1920-tallet, ønsket Bisschops å gjenoppbygge et familieliv som også var gunstig for helsen. De valgte å bosette seg i Yonne hvor de bodde takket være familiens rente-penger. Først landet husstanden i Mailly-le-Château, men de kjøpte raskt gården kalt Eaux bues (også kalt Saint Hubert-gården) som ligger i nabolandsbyen Trucy-sur-Yonne.

Élise ankom 31. mai 1925, på første pinsedag. Omgitt av foreldrenes dype tro og en strålende natur, var sjelen til den lille jenta et sted hvor det dannet seg en syntese mellom tro og natur: hvert blikk som Elise kastet på plantene, landskapet og på dyrene ble forvandlet til krystallklar og absolutt kjærlighet til Skaperen.

I et av diktene, som hun begynte å skrive i en alder av 13, avslører Élise en nåde mottatt i en veldig ung alder og som hun var godt klar over: gleden. En lysende og kommunikativ glede som vil være det karakteristiske preget hennes gjennom hele livet. To år senere fikk hun sin eneste bror, Pierre.

Etter å ha jobbet mye for utvidelsen av gården, valgte Bisschops rundt 1935 igjen å bosette seg i landsbyen Mailly-le-Château. Élise hadde gått på Mailly-le-Château-skolen i årevis allerede. Det er nettopp i denne valgte landsbyen at Élises smil vil bli inngravert så dypt i hjerter og minner at det vil dukke opp 43 år etter hennes død for å nå frem til en sak til saligkåring.

Etter hvert som luftveissykdommene ble synlig for alle, vant Élise innbyggerens tillit med sitt modige og urokkelige smil. Til tross for operasjoner og gjentatte sykehusbesøk, forbedret hennes helse imidlertid ikke. Élise måtte være innendørs i frikvarterene når det var vinter og kunne ikke løpe. Hun kunne heller ikke fortsette å studere, selv om hun var den beste i klassen. Og likevel var hennes kristne liv forbilledlig for alle å se, spesielt for hennes etterfølgende prester.

Som tjue-åring ble Élise invitert av sin sogneprest, pastor André Générat, til å undervise i katekisme til de minste barna. Élise satte hele sin sjel og all sin styrke i det, så mye som hun hadde. Hun gjorde sitt beste for å vise barna Herrens vei, den som gav henne gleden.

I 1951 døde hennes kjære far som hadde gitt mye glede til landsbyen og omgivelsene med sine kunstneriske malerier. På slutten av det samme tiåret kom Elise i kontakt med de Dominikanske Misjonssøstrene på Landsbygda og ble venner med en søster på hennes alder. Denne søsteren gjorde Elise kjent med dominikanernes leg-brødre, som tilhørte dominikanernes tredje orden. I starten nølende begynte likevel Elise å bli vant til ideen og lyktes i å få tillatelse også fra moren, som hele tiden fulgte med datterens helse. Elise avla sine løfter som dominikansk tertiær i Lourdes i oktober 1962 under den årlige pilegrimsreisen organisert av dominikanerne.

De siste årene av Elises liv ble en kors-vei. Kroppen hennes mistet mer og mer kampen mot sykdommene. Selv et opphold på et sykehus i Paris, som er spesialist i luftveiene, lyktes ikke med å endre den dramatiske situasjonen. Elises mor var på sin side hjerte-syk; hvem ville være den første til å forlate jorden? Kjærligheten som Elise alltid hadde hatt i april måned, med sin mystikk om lidenskap og oppstandelse, ble et offer fra dag til dag.

Élise ble lagt inn på sykehus igjen i mars 1964 fordi legen i Mailly ikke lenger visste hva de skulle gjøre for å hjelpe henne. Moren kom for å besøke henne regelmessig i Auxerre. På dagen for hennes død, torsdag etter påskeoktaven, den 9. april, ba Élise moren om ikke å forlate henne fordi jeg drar denne kvelden. Klokken kvart på seks på ettermiddagen døde Élise i morens armer etter to timers kvaler. En dyp fred, blandet med bevisstheten om ikke å være min datter verdig, fylte morens lidende hjertet.

Den 13. april, fire dager senere, feiret flere prester som hadde kjent Élise begravelsen hennes. Prekenen, holdt av Élises skrifte-far, besto av å sitere flere setninger hentet fra brevene som Elise hadde skrevet til ham. Måneden etter kom prekenen på forsiden av nabosognets (Châtel-Censoir) sogneblad, med tittelen En helgen av oss.

I 2006 snakket tidligere venn av Élise om henne til den nye kapellanen.

I 2010 dukket artikkelen om begravelsen opp igjen og de håndskrevne brevene ble funnet i 2016 i bispegården, ett år etter beslutningen om å åpne saligkåringsprosessen. Saken ble offisielt åpnet 1. mai 2017.

Elises Dominikanerpater, pater Bochin, skrev i mai 1964:

På Herrens skole lærte hun å elske og spre glede. Uten tvil er dette hemmeligheten bak hennes innflytelse.

Elises tekster og eksempel lyser igjen på de små barns sti og viser dem Herrens vei.

For å lese neste artikkel klikk her.