Elises mor

« Smile til alt og alle av kjærlighet til Jesus »

Hjem > Elises liv > Vitner > Hennes mor

Elises foreldre hadde ingen slektshistorie i fylket Yonne. Da Marie, moren til Élise, døde i 1979, ble huset raskt solgt av Pierre, Elises bror. Etter denne datoen hadde ikke innbyggerne i Mailly-le-Château lenger noen direkte kontakt med familien.

Overraskelsen var derfor enorm da en av Victorias døtre, Elises trofaste venninne, i september 2017 sendte rundt hundre brev til saligkåringsprosessen, hvorav 63 var skrevet av Marie til Victoria, etter Elises død. Man ville aldri ha trodd at noe slikt kunne enda skje hvis ikke Forsynet hadde selv grepet inn.

Brevene som var funnet viste en stor kjærlighet mellom datteren og moren. Åpenbart var det ikke alltid lett for disse to kvinnene å bo sammen. Elise vokste opp og trengte også sin uavhengighet. Hennes forståelse og store respekt for moren forble imidlertid alltid eksemplarisk.

Og omvendt, Maries brev viser en dyp beundring for datteren og hennes kristne liv.

Brev skrevet av Marie Bisschop, Elises mor

Måneden etter hennes datter død, uttrykker Marie sin store respekt:

Takk for medfølelsen, jeg vet hvor oppriktig den er. Du forstår at jeg mistet min Sjel… og at jeg fortsatt er knust… Jeg sier til meg selv, igjen og igjen, at hun nå er lykkelig, at hun ikke lenger lider. Det er likevel sant at det er fryktelig hardt! Jeg er så langt fra å være verdig henne! Jeg omfavner dere alle veldig trist. Fru Bisschop

Året etter, i 1965, forteller Marie at Pater Bochin hadde kommet for å be ved Elises grav, og at han da kom med et vakkert vitnesbyrd i hennes minne:

Min kjæreste Victoria, Takk for din kjærlige tanke. Jeg vet godt at “lillesøsteren” ikke blir glemt hos deg. Det er en trøst for meg i min sorg. Hvis det blir gitt meg å se den nye våren igjen… uten min kjære datter, er det for grusomt! Jeg kan ikke glemme hennes lidelser så modig akseptert og oppofret, hennes siste timer, hennes siste minutter… og jeg kan bare gråte! Jeg har ikke hennes mot!

I går hadde jeg besøk av Pater Bochin som kom for å be ved graven hennes. Han sa til meg igjen: “Det er ikke alltid vi har nåde til å møte en jente som Élise i livet vårt.”

I november samme år forteller Marie at folk kom for å legge blomster på graven:

Anonyme venner var på graven i intervallet mellom de to besøkene jeg gjorde på kirkegården i dag. Og til tross for det plutselige dårlige været har ingen blomst lidd skade, heller ikke på graven til din kjære mor, som også er så full av vakre blomster.

Det er veldig rørende for meg å føle denne troskapen til mitt elskede barn. Jeg tror virkelig at min “elskede engel” ikke glemmer å beskytte alle dem som hun elsket her nede. Jeg er ganske sikker på at Herren ikke kan nekte henne noe.

I 1966 gjentar hun sin tilknytning til datteren:

Kjæreste venn.
På denne påskedagen er det en trøst for mitt hjerte å lese de gode linjene dine igjen, å føle deg sammen med meg i nærheten av min elskede datter. Hjertelig takk. Da jeg var med på korsveiandakten prøvde jeg å få mot, jeg som er så langt fra vår guddommelige modell! I morges ble messen feiret i Elises minne. Sognepresten bestemte det.

For meg er hver dag å gjenoppleve det som skjedde. Jeg kan ikke la være å gjenoppleve de siste timene, de siste minuttene da jeg kjente at den jeg elsket mest i verden, gikk bort!

Samme år kom Pater Bochin tilbake til graven:

Kjære Victoria Noen dager før hadde jeg hatt et trøstende besøk av Pater Bochin. Han liker å komme og be til henne ved graven hennes, for han sier at “vi trenger hjelpen hennes mer enn hun trenger vår.”

I 1967 minnet hun Victoria om lidelsen som Élise hadde utholdt:

På denne dagen, på hennes 42-årsdag, kan jeg ikke la være å gjenoppleve så mange minner, både gode og triste, av hele dette livet hennes med fysiske og psykiske prøvelser!

Ni år etter døden avslører moren at Elise spådde sin egen død:

Mailly-le-Château 9. april 1973, 17:00

Veldig kjære venn. Det er den nøyaktige timen da min elskede datter gikk bort, ved siden av meg, uten klage til tross for lidelsen, etter å ha sagt til meg: “Mamma reis ikke av gårde, jeg skal dø i kveld”.

Selvfølgelig gjenopplever jeg de siste tragiske minuttene, så grusomme til tross for årene. Og det er til hennes “lillesøster”, som hun elsket så mye, at jeg skylder disse kjærlige linjene som berører meg. Takk av hele mitt hjerte min kjære lille. Med Pastor Girard er dine ord de eneste jeg får.

Og året etter, som om minnene ble sterkere med årene, snakket hun igjen om datterens smerte:

Mailly-le-Château 9. april 1974

Min kjæreste venn Takk for dette rørende brevet som jeg mottar så trofast. Det får meg til å føle at min “elskede engel” ikke er glemt. Dette er den nøyaktige timen da min elskede datter gav sin siste pust i armene mine, uten en klage. Hun hadde nettopp svart på spørsmålet: “Har du vondt?” – “Overalt”. Hvor vanskelig det var! Ute skinte solen på sitt beste, hun som elsket naturen så mye.

Hvis Forsynet har tillatt disse brevene å komme tilbake til dagens lys, er det fordi de viser, gjennom de enkle ordene til en kjærlig og troende mor, Elises store mot, så vel som hennes troskap mot Herren, inntil slutten.