Pastor Van Ede

« Smile til alt og alle av kjærlighet til Jesus »

Hjem > Elises liv > Vitner > Pastor Van Ede

Pastor Pierre Van Ede var sogneprest i Châtel-Censoir, et nabosogn. Da Pastor Générat ble utnevnt til Saint-Florentin i 1957, kom pastor Van Ede for å hjelpe soknet i vanskeligheter. Élise er glad for å kjenne ham:

Siden en måned har det gått bedre, fordi presten i Châtel kom… Når han sier noe, er nå alt sagt.

Det var han som satte prekenen av Elises begravelse på forsiden av sitt sogneblad den følgende måneden, i mai 1964 under tittelen “En helgen blant oss”.

En helgen blant oss

Her er artikkelen :

I anledning av begravelsesmessen til frøken Elise Bisschop, 38 år gammel, refererte en prest, som har kjent henne over lang tid, til noen av brevene hun har skrevet. Vi fikk slik nærme oss denne store sjelen, som har forbauset alle de som har hatt gleden av å kjenne den. Ungdommene i området vil være stolte over å finne disse sitatene i vårt blad, til oppbyggelse for alle.

I anledning en venns bortgang, skrev hun: “Dere har nå én venn mindre på jorden, men én mer i Himmelen. Det er hender at våre venner i Himmelen er mye nærmere oss enn de på Jorden.”

I januar 1962 skrev hun: “Jeg viet meg til Herren da jeg fylte 11 år. Jeg godtok å være syk hele mitt liv og derfor ikke å gifte meg. Det må absolutt innrømmes at Herren ser ut til å ha tatt alvorlig dette barns offergave.”

Den siste 7. januar betrodde hun seg til denne presten på denne måten: “Det er vanskelig å alltid si ja til Herrens vilje uten å spørre Ham hvor Han fører oss.”

Fra St. Antons sykehus skrev hun: “Jeg er lykkelig, vi finner glede ved å forsøke å sette Guds kjærlighet og Hans glede rundt oss”.

Hun forstår så lett de små og de store: “Det er likevel sant at disse ungdommene har behov for å bli tatt alvorlig. Når det gjelder tenåringene, kan jeg ikke bebreide dem for å være med i ungdomsbander og for å lykkes godt, de er så overlatt til seg selv”.

Hun kjenner seg selv så godt: “Jeg er ikke modig i det hele tatt, selv om jeg prøver å se sånn ut.”

Da hun kom tilbake for siste gang fra Lourdes, innrømmet hun: “For min del, har jeg ganske enkelt forsøkt å si ja. Ja til alt, ja til fremtiden, ja til alt som Herren kan be meg om, selv om det ikke var det jeg hadde villet. Nå ber kanskje Herren meg om ikke noe annet enn alltid å si ja, og å være meget nær min neste.”

Det er med dyp ydmykelse hun snakker i sitt neste brev: “Jeg vil være så glad hvis mitt fravær ga til noen ideen om å ta min plass. Det er kanskje det som måtte til; egentlig så lenge jeg er tilstede, ingen ville stille opp. Det vil være dumt at alt ble ødelagt på grunn av meg.”

Ved sitt første opphold på sykehuset i Auxerre skrev hun: “Her er jeg på retrett, på lidelsens, fremmedhetens og lydighetens skole. Alle beundret mitt smil og jeg spør meg selv om jeg vil ha styrke til å beholde det helt til slutt. Jeg beholder freden, jeg klamrer meg til min rosenkrans som om den var en redningsbøye. Jeg ber for mitt Mailly, mine små katekese barn.”

Og i hennes siste brev, datert den 20. mars, kunne hun si: “Jeg tror jeg befinner meg i en tilstand av offergave og hengivelse.”

Lærepenge fra Lourdes

Året etter, i 1965, skrev han en artikkel der han delte sitt sterke inntrykk fra Lourdes. Han hadde reist dit og hadde fått i oppgave å holde bønnene til pilegrimene som ventet på at de skulle bli nedsenket i bassengene:

Da jeg fikk pilegrimene til å be i timevis foran svømmebassengene, som ventet på sin tur, ble jeg overrasket over gleden ved bønnen deres. Jeg mener at årsaken må være denne: på dette stedet har så mange sjeler bedt så godt, først Vår Frue og Bernadette, og også Élise Bisschop, helgen blant oss, som var i Lourdes i 1962. Jeg vil dele med dere dette diktet å meditere over, som vekker Lourdes så godt, og som får oss til å be Jomfru Maria om å legge litt fred og godhet på jorden for oss.

Følger Elises sang Rosenkransgruppens pilgrimstur til Lourdes

For å lese forrige artikkel klikk her.

For å lese neste artikkel klikk her.