Elise og naturen

Elise hadde et forhold til naturen som vi kan si er fra begynnelsen av. **Alt det hun så, hjalp henne til å søke og beundre Skaperen**. _Fra jorden til Gud_, slik er en av titlene av kaptilene i Elises diktsamling, tittel som hun selv har. _Fra jorden til Gud_ et sammendrag av det hun alltid har ønsket: å forstå Skaperen **ved hjelp av de skapningene** han har gjort. Elise overskrider slik dagens søken etter _økologi og natur-beskyttelse_. Elises dikt inneholder dette, men går **enda lengre opp**. Ikke et dyr, blomst eller landskap unnslapp Elises åndelige måte å lese og forstå dem på. Hun som tilbrakte hele sitt liv på landet og beundret der den **guddommelige Kjærlighet**, lot sin sjel vokse større og større i kontemplasjonen av det skapte. I diktet _Lerkens sang_ forklarer Elise hvordan naturen er **utgangspunktet** for henne i retning av det åndelige: >Den stolte rytmen av din sang Er for oss et kall. Vårt hjerte stiger sammen med deg Og streber, vibrerer, mot himmelen! >La oss synge for å få mot, For Gud er alltid til stede. Han som hjelper lerken i stormen, Han kommer til å bære oss. >Hvis vår sjel ofte lar seg ta Av den materielle verden, Du lerke, ung og full av spenst, Vis vår sjel himmelen!" Diktet _Lerkens sang_ Et dikt viser mesterlig harmonien, se fellesskapet til Elise med naturen. Élise er atten år gammel og Europa er i krigens pine. Og likevel, i å være i naturen, lytter Élise til denne vibrasjonen på jorden som bare blir oppfattet i sin dype sannhet av disse _tålmodige_ som ifølge Herrens løfte _vil arve jorden_. > Langt fra landet, på et platå, om natten Det er hele søtheten i oktober som gjennomsyrer deg I kveld, vilt og vakkert land, der regjerer Pyntet i alt sitt gull, høytidelig høst. Jorden er stille og tenker på himmelen ... Ved foten av en stor, smuldrende trestamme, sitter jeg, I den utslettede ørkenen, med sitt grå gress, Ripplende forsiktig ned til bunnen av bakken ... Den lilla himmelen er klar og dyp som vann. Men der borte, i det fjerne, glitrende i tåken, Over det mørke treet lyser en stjerne ... I de gyldne vinstokkene forblir en klarhet ... Kveldsfred synker ned med mørke. Og i den lette vinden som blåser av mystikk, Jeg hører sjelen til vårt land synge hviskende. Dikt _Høstkveld_ Hjertets tålmodighet tillot Élise aldri å gripe tak i jordiske ting. Hun var ekstremt respektfull for andre og for naturen. Alt hennes ønske var, som hun sier i den følgende teksten, å tilhøre Skaperen av hennes sjel og av verden. > Alt jeg kan gjøre er å prøve å være mer og mer fleksibel i Guds hender. Jeg lærer sakte å gi slipp på mange ting og å akseptere situasjoner som jeg før hadde hatt vanskeligheter for å godta. Den synlige kontakt med naturen var for Elise en kilde til kunnskap for det åndelige livet, så vel som en oppfatning av Skaperens stadig nye og fantastiske mysterium. >For å lese forrige artikkel klikk [her](https://elisebisschop.fr/no/children).