Elise og naturen

« Smile til alt og alle av kjærlighet til Jesus »

Hjem > Elises liv > Hennes vitnesbyrd > Elise og naturen

Elise hadde et forhold til naturen som vi kan si er fra begynnelsen av. Alt det hun så, hjalp henne til å søke og beundre Skaperen. Fra jorden til Gud, slik er en av titlene av kaptilene i Elises diktsamling, tittel som hun selv har. Fra jorden til Gud et sammendrag av det hun alltid har ønsket: å forstå Skaperen ved hjelp av de skapningene han har gjort.

Elise overskrider slik dagens søken etter økologi og natur-beskyttelse. Elises dikt inneholder dette, men går enda lengre opp. Ikke et dyr, blomst eller landskap unnslapp Elises åndelige måte å lese og forstå dem på. Hun som tilbrakte hele sitt liv på landet og beundret der den guddommelige Kjærlighet, lot sin sjel vokse større og større i kontemplasjonen av det skapte.

I diktet Lerkens sang forklarer Elise hvordan naturen er utgangspunktet for henne i retning av det åndelige:

Den stolte rytmen av din sang
Er for oss et kall.
Vårt hjerte stiger sammen med deg
Og streber, vibrerer, mot himmelen!

La oss synge for å få mot,
For Gud er alltid til stede.
Han som hjelper lerken i stormen,
Han kommer til å bære oss.

Hvis vår sjel ofte lar seg ta
Av den materielle verden,
Du lerke, ung og full av spenst,
Vis vår sjel himmelen!"

Diktet Lerkens sang

Et dikt viser mesterlig harmonien, se fellesskapet til Elise med naturen. Élise er atten år gammel og Europa er i krigens pine. Og likevel, i å være i naturen, lytter Élise til denne vibrasjonen på jorden som bare blir oppfattet i sin dype sannhet av disse tålmodige som ifølge Herrens løfte vil arve jorden.

Langt fra landet, på et platå, om natten Det er hele søtheten i oktober som gjennomsyrer deg I kveld, vilt og vakkert land, der regjerer Pyntet i alt sitt gull, høytidelig høst. Jorden er stille og tenker på himmelen ... Ved foten av en stor, smuldrende trestamme, sitter jeg, I den utslettede ørkenen, med sitt grå gress, Ripplende forsiktig ned til bunnen av bakken ... Den lilla himmelen er klar og dyp som vann. Men der borte, i det fjerne, glitrende i tåken, Over det mørke treet lyser en stjerne ... I de gyldne vinstokkene forblir en klarhet ... Kveldsfred synker ned med mørke. Og i den lette vinden som blåser av mystikk, Jeg hører sjelen til vårt land synge hviskende.

Dikt Høstkveld

Hjertets tålmodighet tillot Élise aldri å gripe tak i jordiske ting. Hun var ekstremt respektfull for andre og for naturen. Alt hennes ønske var, som hun sier i den følgende teksten, å tilhøre Skaperen av hennes sjel og av verden.

Alt jeg kan gjøre er å prøve å være mer og mer fleksibel i Guds hender. Jeg lærer sakte å gi slipp på mange ting og å akseptere situasjoner som jeg før hadde hatt vanskeligheter for å godta.

Den synlige kontakt med naturen var for Elise en kilde til kunnskap for det åndelige livet, så vel som en oppfatning av Skaperens stadig nye og fantastiske mysterium.

For å lese forrige artikkel klikk her.