Pater Bochin

« Smile til alt og alle av kjærlighet til Jesus »

Hjem > Elises liv > Vitner > Pater Bochin

Élise kjente Pater Jourdain Bochin fordi en Dominikaner-Søster snakket med henne om den tredje ordren av den Hellige Dominicus. Pater Bochin var kapellan for en gruppe av syke som var knyttet til den tredje ordren. Pater Bochin kom til Mailly-le-Château og ble kjent med Elise. Han hadde en stor respekt for henne fra første dag.

I et brev til en venninne sa Élise:

I morges mottok jeg hele “papirmøllen” fra direksjonen for Rosenkransen, fordi pater Bochin, direktør for pilegrimsreisen og samtidig ansvarlig for min broderskap til de syke, fortsatt vil ha meg med! Og jeg, som alltid nøler med å forlate mamma (hvis hun er uvel i mitt fravær) og spesielt… hvis jeg kommer tilbake til henne enda mer trøtt, og dermed gir henne ytterligere tretthet… På den annen side, jo lenger jeg venter, jo vanskeligere og risikofylt blir det! For henne som for meg.

Ikke lett å vite hva jeg skal bestemme. Jeg vil be legen vår om råd, siden vi er heldige som har en troende lege. Han må være av godt råd… og det må bli veldig raskt!

Élise satte stor pris på den friheten som pater Bochin ga henne. Han ønsket på ingen tid å forstyrre Elises menighetsliv, eller forstyrre det spesielle forholdet mellom henne og pastor Générat.

Han, en dominikaner, vil hjelpe meg til å bli en dominikanerinne, men jeg kommer til forbli Élise; la oss si at han legger til noen farger på lerretet.

Det var han som, etter Elises død, skrev det meget vakre forordet, rikt på informasjon, til den første utgaven av Elises diktene (en helt privat utgave). På slutten av sitt liv hadde Élise betrodd han alle hennes manuskripter.

Forord til første utgave av “Dikt og sanger”

Fra jeg var 13 år (tror jeg) har min leveregel vært: “å smile til alt og alle av kjærlighet til Jesus.” Denne setningen er tatt fra et ark hvor hun i all enkelhet presenterte seg for et lite dominikansk broderskap for de syke, som tok imot henne. Helt til den dagen hun ble invitert til å delta i sin Herres glede, etterlevde Elise Bisschop bokstavelig talt denne leveregelen.

Hun utåndet på sykehuset i Auxerre torsdag i Påskeoktaven den 9. april 1964, hvor hennes smil var nok til å gjenkjenne henne blant alle de syke.

På tross av hennes liv fullt av prøvelser skilte hun seg ut ved dette smilet som hun ga til alle hver dag. Gjennom dåpen ble hun Guds datter. Hun mottok den nåde å kunne gjenspeile sin Fars glede i enhvers øyne, og gjennom sitt smil forkynne til alle sin tro, sitt kristne liv og sin kirke. Slik har vi lært henne å kjenne og slik vil hennes bilde forbli i våre hjerter.

“I menigheten, betrodde hennes sogneprest, klarte hun å gjøre vår religion tiltrekkende!”

Bare en spesiell nåde kan forklare en slik utstråling.

Hun ble født i Trucy-sur-Yonne, i Yonne fylke, den 31. mai 1925, «på en ensom gård midt i skogen». Hun tilskrev disse vakre omgivelsene hennes kjærlighet til bondelandet. Elise Bisschop lærte tidlig hva det var å være syk: bronkitt som medførte ørebetennelse, luftrørskomplikasjoner og komplikasjoner med betennelse i mellomøret (mastoiditt), som hun ble operert for.

Da hun flyttet til Mailly-le-Château, gikk hun på skolen til tross for sin astma og en stor utvidelse av bronkiene. Dette gjorde at hun om vinteren måtte holde seg inne i klasserommet i frikvarterene. Senere betrodde hun at hun aldri kunne tillate seg å løpe. Da hun fylte 12 år i 1937, fullførte hun folkeskolen som nummer én i fylket. Da hun fylte 14 år, ble hun igjen operert for mastoiditt. Så brøt krigen ut og førte til restriksjoner, angst og ydmykelser. Elise fant sin glede i å engasjere seg i organisasjonen Unge Kristne Jorbrukere, i katekese for de små, og i teater og sang med venninner. På grunn av sin sykdom måtte hun etterhvert oppgi sangen.

Elise tok seg også av blomsterdekorasjonene i kirken. Helt til sitt siste opphold på sykehuset beholdt hun en lidenskap for blomster. Årene går ... I 1951 mistet Elise sin kjære far, som ble invalid i første verdenskrig, nedslitt av sykdom og livets sorger. Fra sin far, som elsket å utføre malerier, arvet hun kjærlighet til naturen, landskapene, årstidene, forståelse for fargenes harmoni, og en kontemplativ sjel som blir henrykket over skapelsens mest enkle ting – vi kunne gjerne kalle det fransiskansk.

Fra 13-årsalderen oppdaget Elise sin evne til å prise skaperverket: sneen, vinden, fuglene, blomstene. Alt det skapte, utgått fra Guds hender, hevet henne opp til Ham. I sin himmelske Fars nærhet betraktet Elise gjennom sin intuitive sjel de «indre landskapene» som representerer det som er der oppe, disse Guds mysterier, gjemt for de lærde men forståelig for de ydmyke og de små. I voksen alder beholdt Elise en barnlig sjel.

I januar 1961 ble Elise kjent med en Dominikusorden, som kalte seg De misjonære dominikanerinnene for landsbygdene. Gjennom disse Søstrene knyttet Elise bånd med et dominikansk broderskap for syke, som samlet de syke i et bønnefelleskap. Hennes lidenskapelige kjærlighet for lyset, sannheten, det dype indre liv og hennes store apostoliske evne blomstret opp i den dominikanske familie. Der ble hun hjulpet til å til utvikle og strukturere sin tro.

Diktene og sangene som Elise hadde komponert fra hun var 13 år gammel, og som hun hadde ordnet i en logisk sammenheng (hun skrev selv titlene til de tre første delene av denne samlingen) inneholder et budskap om fred, enkelhet og glede. Elise har ikke forsøkt å skape et litterært verk, men ganske enkelt å synge med sin egen stemme det “Gode Budskap” som hun ønsket å bringe til alle, og spesielt til dem som har det vondt og som lider, dette gledens Evangelium som hun har opplevd gjennom hele sitt vanskelige liv.

“Gleden kom i min sjel
Med den vakre hemmelighet å elske
Og slukner gledens flamme i meg
Smiler jeg for å vekke den igjen.”

I sin Herres skole har hun lært å elske og spre glede. Uten tvil finner vi her hemmeligheten til hennes utstråling.

Broder J. Bochin, Den Hellike Dominikus’ orden, Dijon, den 2. juili 1964
Marias Gjesting, festen for vår Frue… av smilet og av gleden.

Hvis det ikke hadde vært for dette forordet, ville ikke mye informasjon om Elise vært kjent, først og fremst hennes storslåtte motto som farget all hennes åndelighet.

For å lese forrige artikkel klikk her.