Død

« Smile til alt og alle av kjærlighet til Jesus »

Hjem > Elises liv > Hennes liv > Død

Til tross for sin store pågangsvilje måtte Elise legge fra seg alt sognearbeid tre år før hun døde.

To år før, i 1958, hadde Elise allerede beskrevet dette i et brev til en venninne :

Jeg greier ikke en gang å gå på flat mark. Når jeg gjør innkjøp, så sier folk til meg: “Stakkars, du har det ikke bra, du greier ikke å gå engang!”. For at det skal være så ille at folk legger merke til det, så betyr det at det går virkelig galt. Inntil nå sa folk til meg: “Går det bedre nå? Du ser bedre ut!”

Hun dør torsdag den 9. april 1964 i sine mors armer på sykehuset i Auxerre. Hun var blitt fraktet dit i all hast, for siste gang, en måned før.

Ni år senere forteller moren at Elise hadde spådd sin død. I 1973, når hun svarer på et brev fra Victoria, Elises bestevenninne som hvert år skrev et brev til henne i annledningen av Elises bortgang, skriver hun:

Det er den nøyaktige timen (kl. 17.45) da min elskede datter gikk bort, ved siden av meg, uten klage til tross for lidelsen, etter å ha sagt til meg: “Mamma, reis ikke tilbake, jeg dør i kveld...” Selvfølgelig gjenopplever jeg de siste tragiske minuttene, så grusomme til tross for årene.

Det er likevel i disse siste årene at Elise skriver sine vakreste tekster, for eksempel en sang for unge ektepar:

Smil til oss, å gode Mor
I starten av vår vei.
Men først og fremst gi oss din hånd
For den siste etappen.
I Faderens hus, en dag,
Kommer vi til å bli med deg for alltid,
Du vår Frue av den Vakre Kjærligheten.

Og i hennes siste brev til sin åndelige veileder, pastor Générat, skriver hun:

Jeg har for tiden en veldig rar måte å be på. Men jeg tror at jeg i ånden er i offer og hengivenhet… Jeg avslutter for jeg orker ikke å begynne på et nytt ark. Velsign meg, Pater. Tusen takk for alt. Med respektfull og kjærlig hilsen. Elise

Da hun døde, var Elise kjent for å være hellig. Se delen med saligkåringsprosessen for å lese mer om dette.

For å lese forrige artikkel klikk her.