Død

Til tross for sin store pågangsvilje måtte Elise legge fra seg alt sognearbeid tre år før hun døde. To år før, i **1958**, hadde Elise allerede beskrevet dette i et brev til en venninne : >Jeg greier ikke en gang å gå på flat mark. Når jeg gjør innkjøp, så sier folk til meg: “Stakkars, du har det ikke bra, du greier ikke å gå engang!”. For at det skal være så ille at folk legger merke til det, så betyr det at det går virkelig galt. Inntil nå sa folk til meg: “Går det bedre nå? Du ser bedre ut!” Hun dør **torsdag den 9. april 1964** i sine mors armer på sykehuset i Auxerre. Hun var blitt fraktet dit i all hast, for siste gang, en måned før. Ni år senere forteller moren at Elise hadde spådd sin død. I **1973**, når hun svarer på et brev fra Victoria, Elises bestevenninne som hvert år skrev et brev til henne i annledningen av Elises bortgang, skriver hun: >Det er den nøyaktige timen (kl. 17.45) da min elskede datter gikk bort, ved siden av meg, uten klage til tross for lidelsen, etter å ha sagt til meg: “Mamma, reis ikke tilbake, jeg dør i kveld...” Selvfølgelig gjenopplever jeg de siste tragiske minuttene, så grusomme til tross for årene. Det er likevel i disse siste årene at Elise skriver sine vakreste tekster, for eksempel en sang for unge ektepar: >Smil til oss, å gode Mor I starten av vår vei. Men først og fremst gi oss din hånd For den siste etappen. I Faderens hus, en dag, Kommer vi til å bli med deg for alltid, Du vår Frue av den Vakre Kjærligheten. Og i hennes siste brev til sin åndelige veileder, pastor Générat, skriver hun: >Jeg har for tiden en veldig rar måte å be på. Men jeg tror at jeg i ånden er **i offer og hengivenhet**… Jeg avslutter for jeg orker ikke å begynne på et nytt ark. Velsign meg, Pater. Tusen takk for alt. Med respektfull og kjærlig hilsen. Elise Da hun døde, var Elise **kjent for å være hellig**. Se delen med [saligkåringsprosessen](https://elisebisschop.fr/no/story) for å lese mer om dette. >For å lese forrige artikkel klikk [her](https://elisebisschop.fr/no/lay-dominican).